• Helsehverdagen,  Hus og Hage,  Hverdagsliv,  Konservering,  Matprat,  Ukategorisert

    Kan man vinterlagre epler?

    La oss nå si at du har enorme mengder epler i hagen. Eller du kjenner noen som har, og som tilbyr deg gratis plukking av alt du kan få med deg. Eller.. du kjøper selvplukk-epler ett eller annet sted.. Ja, det er jo fantastisk, men det er litt begrenset hvor mye eplesyltetøy man spiser på et år, for ikke å snakke om hvor begrenset mengde tørkede epleringer man behøver og vil ha også. Mens ferske epler, det kan man knaske på og  bruke både til baking og desserter. Men.. kan man da lagre epler? Og kan man vinterlagre epler fra butikken?

    Ja det kan man! Men du skal være litt nøye med hvilke epler du prøver å oppbevare. Og dessverre kan du nok oppleve at butikkjøpte epler er ikke så praktisk å prøve seg på vinterlagring. Jeg skal forklare nærmere nedenfor.

    Først og fremst: Dess hardere og mer crispy et eple er, dess bedre tåler det lagring. Noen epler er mye mykere i fruktkjøttet, og selv om også disse kan lagres har de en kortere lagringstid. Derfor kan det være lurt å lage seg et system for ferske epler der man begynner å vinter-knaske på de eplene som garantert har kortest lagringstid og venter med de som tåler vinterlagring svært godt til sist. Om det er vanskelig å bedømme hvor «crispy» et eple er kan det kanskje være til hjelp å tenke at et eple med et skikkelig tykt skall tåler lagring lengre. Generellt kan man forvente at dess søtere og mer «melet» eplekjøttet er, dess kortere klarer det lagres, og dess hardere kjøttet er å bite i og dess mer syrlig eplet er, dess lenger holder det utover vinteren. Dette har sin naturlige forklaring i sukkermengden i eplet,  I tillegg deles gjerne eplene inn i tidlige, halvtidlige, halvsene og sene sorter, rett og slett hvor tidlig på året du kan forvente å høste epler fra trærne. Dess tidligere eplet er, dess kortere klarer det vinterlagringen, dette har noe med vekst-perioden: Kort vekstperiode gir gjerne løsere fruktkjøtt og du får ikke det syrlige harde kjøttet som tåler lang vinterlagring.

    For det andre må du behandle eplene vesentlig  mer forsiktig enn et egg. Du må plukke eplet utrolig varsomt, og legge det like varsomt ned i en kurv, og du kan ikke slippe det neste eplet nedi. Epler får «blåmerker» av nesten ingenting, og har det fått et ørlite «blåmerke» vil det ikke klare vinterlagring fordi «blåmerket» brytes ned fryktelig raskt og drar med seg resten av fruktkjøttet i dragsuget. Derfor må du nærmest behandle eplet som om det er laget av sukkerspinn, hele veien fra plukking til du plasserer dem i hylle eller eple-racks. Med andre ord: Skulle du miste et eple på bakken eller på gulvet underveis må dette fjernes fra haugen av «skal vinterlagres» over i «syltetøy» eller «direktespising» eller noe slikt. Du skal også sjekke hvert eple nøye mens du plukker, minste lille skade, skurv eller annet på det og det må rates fra «vinterlagring» over i en av de andre passende kategorier du kommer til å ha på eplefronten. Dersom eplene har noen små skavanker eller skader i skallet kan du nok fortsatt lagre disse men vesentlig kortere. Derav er det viktig at du plasserer de med noe små skavanker slik at du henter fra disse aller først, og sparer av de «helt perfekte» eplene til aller sist, dette fordi epler uten noen skader naturlig nok ikke vil brytes ned like raskt som et som har noe små skader i skallet.

    Når det gjelder butikk-epler er det ikke 100% garantert at de er ferske. De er gjerne flere uker gamle allerede, endatil flere måneder gamle, og ikke minst har vi ingen som helst garanti for behandlingen de har fått under plukking, transport eller fra andre kunder i butikkene som bare rauser epler til side for å finne det største og fineste. Det er altså ingen fordel å kjøpe storparti med epler fra butikk for å sikte på vinterlagring.. men det kan du gjerne gjøre for å lage syltetøy og lignende av i stedet.

    Når du så har fått eplene trygt inn på kjøkkenet uten hverken skrubbsår eller blåmerker er det på tide å behandle dem og forberede de på vinterlagringen.  Du behøver en spiss og sterk liten saks nå (gjerne en egnet stilk-klipper eller rosesaks men pass nøye på å ikke skade eplet) så du kan klippe stilken ned så langt du kan. Dette er for å unngå at stilken skulle finne på å skade andre epler. Noen liker nå å sortere eplene i ulike eplehauger for egen del, der du legger de 100% perfekte eplene til side og de som har minimale små problem som ikke innebærer brutt epleskall i en annen, og dette gir deg også en sjanse til å oppdage små skader du har oversett under plukking, men det er opp til hver enkelt om man vil bruke noe mer tid på sortering.

    For lagring vil du helst ha en sval plass med noe høyere luftfuktighet enn et vanlig oppholdsrom. Grønnsakskjeller, fruktkjeller, matbod, jordkjeller eller lignende er ypperlig for dette. Det er en fordel med en konstant temperatur opp til maksimalt 5-6 grader, men ikke ned mot 0 grader siden frost skader eplekjøttet.  Noen liker å pakke eplene inn i avispapir hver for seg før de legger de på hylle, i en godt ventilert trekasse eller på eple-rack, mens andre bruker fryseposer som er litt tykkere enn vanlige plastposer, og knytter for de slik at noe fukt fortsatt kommer ut. Det er viktig at kondens ikke samler seg opp i posen fordi dette vil føre til at epler kan begynne å råtne.

    Når så lagringen pågår er det faktisk nødvendig å ta en liten «patrulje» blandt eplene dine innimellom. Dersom et eple har skjulte problemer og begynner å råtne sprer dette nemlig seg til alle nabo-epler, så dess raskere du oppdager et tilløp til råte eller mugg, dess raskere kan du slå det ned. Fjern det eplet som har problem og skyll av de nærliggende eplene før du tørker av dem og legger de tilbake. Epler som har begynt å få en muggen flekk eller et lite råttent område kan du likevel bruke så lenge du skjærer vekk det som er ødelagt, du kan fortsatt koke syltetøy eller legge ringer/biter til tørking.

    Med den rette sorten epler kan du forvente minst 6 måneder med god lagringskapasitet dersom du har en nogenlunde konstant temperatur over 0 men under feks 5 grader, noe som får det ganske langt gjennom vinteren! Det finnes også de som får eplene til å holde seg et års tid i kjølerom ved å være nøye på valg av epler. Det du skal være obs på er at epler avgir etylengass under lagring som vil få andre frukter til å modnes vesentlig raskere (og dermed også kan starte foråtnelse alt for tidlig), så det kan være fordel å ha et adskilt rom til der du lager epler, alternativt ordne et lukket skap med en bitteliten ventil der du oppbevarer epler.  Det samme er tilfellet med plommer og tomater, bare for å nevne noe.

  • Grønne fingre,  Helsehverdagen,  Hjemmedyrking,  hobby og håndarbeide,  Hus og Hage,  Jordbruk,  Matprat

    Vertikal hage på bitteliten plass!

    Det er ikke alle som er velsignet med å ha en enorm hage, eller en diger balkong for å dyrke noe. Dermed tenkte jeg dele med dere noen ideer for vertikal dyrkning! Ved å bruke paller eller bygge egne vertikale hyller kan du utnytte en liten plass til en relativt stor mengde planter på denne måten. Bare se her!

  • Helsehverdagen,  Hjemmedyrking,  Hus og Hage,  Hverdagsliv,  Matprat,  Oppskrifter

    Beredskapshage?

    Når verdens-situasjonen ser ut som den gjør er det jo ikke helt uventet at det kommer frem artikler både her og der om beredskap, hjemmedyrking eller tilsvarende.  Også Det norske hageselskap byr på innholdsrik artikkel om hvordan man kan benytte sin egen hage for å bli litt mer selvhjulpen på hvor mye man kan dyrke, og vi kan også med fordel se litt på «etasjedyrking» av slike vekster som ikke ruver svært høyt eller stikker rota svært dypt (nå tenker jeg da på salater, kål, reddik, hodekål, jordbær og lignende som eksempel) for å kunne dyrke mye på lite areal.

    Men Hageselskapet nevner også en skrift fra 1939 når krigen truet rett utenfor døra til Lille Norge som het Mor Norges Matbok. Denne matboka viste utregning av hvor mye mat av ulike sorter man kunne forvente å beregne per person basert på barn eller voksen, og la fokus på matvarer som Norge på den tiden hadde egen produsksjon av, eller som kunne dyrkes til viss del i egen hage. Denne ramlet jeg over som en nedlastbar PDF-fil, og dermed vil jeg dele denne med dere. Denne tåler å spres! Vi får virkelig håpe at krigen ikke truer vårt lille fredelige land, men det skader uansett ikke å fremme norske varer heller enn utenlandske selv i fredstid, er dere ikke enige? Heftet er dessuten proppet med gamle oppskrifter på matretter også!

    For de som ikke så gjerne vil laste ned en PDF-fil fra fremmed sted finnes også heftet for lesing på nasjonalbiblioteket her:
    Mor Norges matbok (nb.no)

  • Husdyrhold,  Hverdagsliv,  Konservering,  Matprat,  Oppskrifter

    Saltet lufttørket skinke

    Å lage ei god salta lufttørka skinke er en prosess som kan ta nesten et halvt år, så du bør ikke ha det travelt for å lage denne godbiten. Men dette er mat som kan holde seg i lange tider om du oppbevarer dette rett.

    En oppskrift jeg har funnet tar utgangspunkt i å salte og deretter tørke kjøttet dekket med litt smult.

    Begynn med skinka du skal ha. Oppskriften jeg fant tok utgangspunkt i en 15 punds skinke (ca 7 kilo) der de snakker om salt-herding en dag per pund i vekt på skinka, så.. fjorten dager minst. Du skal altså gni skinka inn med rikelig med salt, så hver eneste lille krik og krok er saltet, spesielt rundt beinet og der kjøttet ligger nakent opp i dagen. Plasser skinka med skinnsiden ned i et kar og vei den ned med noe tungt,  og dekk denne med et lokk eller en annen beholder. Sjekk skinka hver dag for å passe på at det er salt overalt, og hell av overflødig væske som kommer ut fra skinka. Pass på å bruke engangshansker når du må håndtere skinka, enten det eller du må kirurgisk skrubbe hendene dine før du rører ved den.

    Siste dag i perioden skal skinka føles fast å ta på, er den fortsatt «myk» noen steder gnir du den inn med mere salt og fortsetter salteprosessen. Om skinka er ferdig kan du skylle av saltet og tørke skinka ekstremt godt. La den gjerne lufttørke noen timer før du gnir den inn med litt smult. Smultet skal forhindre at skinka blir alt for tørr, og deretter pakker du den inn i et kjøtt eller oste-klede. Heng så opp skinka på et kjølig sted med god ventilasjon, alt fra fire måneder opptil et år. Skinka er ferdig når du ikke kan klemme den inn noe sted. Nå kan du tørke smultet av skinka og oppbevare den i klede. Holdbarheten på denne skinka er flere år dersom den oppbevares tørt og svalt.

  • Fra naturen,  Helsehverdagen,  Konservering,  Matprat,  Oppskrifter

    Forskjell på talg og smult?

    Ja, det er faktisk det! Jeg har ant det er en forskjell men ikke helt satt meg inn i detaljene rund dette, men nå vil jeg dele med dere hva forskjellen faktisk ligger i.

    Begge deler er det naturlige fettet fra et dyr og ikke fra planteverden. Talg er fettet fra drøvtyggere som storfe, sau, geit mens smult er fra andre dyr  som tygger maten sin bare en gang, for eksempel gris. Smulten er i tillegg noe mykere i konsistensen enn talken som er vesentlig fastere. Uansett varianten er fremgangsmåten den samme: Man skjærer fettet fritt for sener og kjøtt, og varmer det forsiktig opp på lav temperatur til det har smeltet. Deretter tømmer man fettet gjennom ei sil for å sile vekk klumper, kjøtt og annet som ikke skal være med i dette før man heller det over i beholdere. Du kan velge om du tømmer det i vaskede tarmer og lager fettpølser eller om du heller på glass for oppbevaringen.

  • Fra naturen,  Helsehverdagen,  Konservering,  Matprat,  Oppskrifter

    Pemmikan – Urgammel turmat

    Historien om Pemmikan strekker seg med all sannsynlighet tilbake til steinaldertid. Det baseres i stor grad på tørket kjøtt av magrere type (gjerne storfe, vilt eller fugl) og animalsk fett, noen ganger med innslag av tørkede bær og nøtter, men Roald Amundsen brukte pemmikan som inneholdt tørkede grønnsaker, havregryn og grovt mel i tillegg til fett og kjøtt.

    Noen kaller disse for Jegerkaker, noe som henger igjen fra den tiden i menneskets historie der jegere måtte reise en eller flere dagsmarsjer unna for å finne akkurat det spesifikke viltet de ville ha, for så å nedlegge det, stykke det opp og få det hjem, og dermed brakte de med seg pemmikan som nistemat. I dagens moderne samfunn finner du aller mest pemmikan i hundemat-hylla, som reisemat til jakthunder. Høy på næring og kalorier i hver eneste bit, noe som gjør at jakthunden kan få en liten munnsbit og holde energien sin høy hele dagen uten risiko for tarmslyng (noe som er en risiko om hunden må løpe på stappfull mage), og folk flest ser ut til å ha glemt denne næringsbomba.

    Men nå som det ser ut som det gjør i verden velger jeg å børste støvet av denne lille historiske gullklumpen. For Pemmikan er ikke bare næringsrikt, det har også en særdeles lang holdbarhet, og ordentlig laget pemmikan som oppbevares luft-tett kan holde seg i årevis! Det viktigste er å ha ordentlig tørket kjøtt og grønnsaker/bær/whatever du har i den, fordi det er fukten som gjør at dette blir ødelagt. Du må altså tørke u-fett kjøtt, så det er litt vrient å finne kjøtt fra gris eller sau som kan brukes, men selv på disse «feite» dyrene finnes det magert kjøtt som skulle kunne brukes. Fugl kan også gå om du fjerner skinnet, spesielt om du bruker brystfileten. Vill fugl er noe av det beste du kan bruke her, og viltkjøtt i alle varianter (foruten villsvin) egner seg svært godt til pemmikan, men jeg vil kanskje anbefale å holde det frossent noen uker før du tørker det. Det er også et alternativ å varmebehandle kjøttet først, for eksempel varm-røyke det eller koke det, dette vil også kunne eliminere en del av fettet fra fetere kjøtt fra Villsvin, vanlig gris eller sau også.

    Deretter kan du ha tommelfingelregelen 4-3-2. 4 deler tørket kjøtt, tre deler tørket frukt/grønnsaker/nøtter/havregry/etc og to deler fett. Du kan behøve å øke litt på fettet dersom du bruker feks havregryn eller mel i blandingen da dette suger til seg ganske mye av fettet men dette er startpunktet. Når kjøttet er ordentlig tørket moser du det til et svært grovt kjøtt-mel, og blander det sammen med det du skal ha av knuste grønnsaker, bær og nøtter (evt havregryn og mel). Du smelter fettet og blander dette sammen så det er så det er så fuktet av fettet at du kan forme boller som beholder formen og ikke smuler fra hverandre. Du kan også variere fettmengden til den årstid du tenker bruke det til. Du trenger mer fett for vinter-mat og mindre for sommer om man ser på eldre oppskrifter, naturlig nok bruker man gjerne mer energi på å holde kroppstemperaturen når det er kuldegrader ute.

    Det kan også være lurt å tilsette en liten klype salt, eller to, og kanskje noen ringler med honning. Noen velger også å tilsette krydder, som for eksempel dill, gressløk, tørket hvitløk eller også tørkede nyper. Nyper er svært rik på vitamin C, noe som er svært nødvendig for immunforsvaret, og dette kan være en stor fordel å blande inn i pemmikanen.

    Når det gjelder bær kan det lønne seg å tenke seg litt om når man velger hva man skal ha. Det er ikke så passende å blande dyrefett, kjøtt og jordbær for eksempel, jeg personlig finner ikke den smakskombinasjonen spesielt delikat. Derimot passer det svært godt med tørket tyttebær, tranbær, havtorn og blåbær. Spesielt tyttebær er bær jeg gjerne har ved siden av kjøttmat når jeg spiser middag. Havtorn og tranebær er jo bær som er kjent for å være rike på antioksidanter dessuten og er en god kilde for vitaminer og mineraler. Om du har tilgang til dette kan du også med fordel vurdere å tilsette pinjekjerner som har høyt innehold av umettet fett, vitamin E, tiamin, jern, kalium, magnesium, sink, kopper og fosfor. Pinjekjerner er også en kilde til riboflavin, niacin, folat og kostfiber.

    Dersom tanken er å lage en liten kost-kake som har svært lang holdbarhet og høyt næringsinnehold kan det altså lønne seg å tenke litt på hva du presser sammen. Det er bedre om du lager flere porsjoner med litt ulike kombinasjoner så du får smaks-variasjon i stedet for å lage en jumbo-porsjon med absolutt alt. For eksempel kan du lage en med kjøtt og nøtter, en annen med kjøtt og tørkede bær, en tredje med kjøtt og tørkede grønnsaker og så videre. Det er bedre å ha litt flere varianter å velge på så man ikke blir å kaste noe man har spist seg møkk lei av.

    En annen fordel er at man kan tenke litt på hvordan man former de. Om man former runde små boller kreves det litt mer plass i beholderen du oppbevarer de i mot om du lager firkantede stykker. Jeg anbefaler dermed, for plassoppbevaringen, å lage disse som små firkantede avlange stykker så du enkelt kan stable de i en beholder uten at det er store mengder luft rundt dem.

  • Fra naturen,  Helsehverdagen,  Hjemmedyrking,  hobby og håndarbeide,  Hus og Hage,  Husdyrhold,  Hverdagsliv,  Konservering,  Matprat

    Oppbevare egg over vinteren

    For de som har høner og ikke vil varme opp hønsehuset om vinteren for å få egg kan det være egg-mangel på vinteren eller man får ty til å kjøpe egg fra butikken.
    Men visste du at du kan oppbevare egg over vinteren slik at de ikke råtner?

    For det første kan du sylte egg slik du kan sylte agurk og andre grønnsaker, i eddik eller salt-lake og med eller uten krydder og/eller grønnsaker.
    Laken er blanding av eddik og litt sukker samt vann, men du kan også blande eplesidereddik med den vanlige eddiken eller kanskje til og med rødvinsvineger eller hvitvinsvineger om du foretrekker disse. Lag din egen blanding, smak til med sukker til det smaker akkurat søtt nok til å ikke kun være surt, hardkok alle eggene og legg de på glass sammen med grønnsaker og krydder etter eget valg. Fyll på med laken til eggene er helt dekket og skru lokket på.

    Men ferske egg spør du kanskje. Ja, du kan faktisk oppbevare ferske egg over vinter også. Gjør du det rett kan du oppevare ferske egg mellom 1 og 2 år, men det kreves litt spesielle saker. Du behøver brent kalk for sylting, såkalt food-grade pickling lime på engelsk, og det er ikke så lett å finne her i landet. Her finner du oppskrift på oppbevaring av ferske egg i lime-vann. 

  • Hjemmedyrking,  Hus og Hage,  Husdyrhold,  Hverdagsliv,  Matprat,  Oppskrifter

    Kunsten å lage ost

    Dette med å lage ost er ganske spennende. Det er så enkelt, og likevel relativt komplisert å lage ost. Prinsippet er enkelt: Varm opp melk, tilsette noe surt (løype, sitron, eddik) og vent til ostemassen samler seg sammen før du siler av mysen og presser osten sammen til en fast klump.

    Det er her det begynner bli intressant; Hvordan du lagrer den, hvilken temperatur, hvilke muggsporer du har i nærheten og så videre avgjør hva slags ost du får, hvor myk/hard den blir, hva slags smak og så videre. Dette er den kompliserte biten 😉

    Men mysen da, spør du. Slås den vekk? Nei, mysen som er igjen lager man brunost eller prim av 🙂

    Kikk gjerne på filmen her, så får du en viss ide!

  • Hjemmedyrking,  Hus og Hage,  Hverdagsliv,  Matprat,  Oppskrifter

    «Vikinglefse»

    Jeg velger å mistro at denne har noe med vikingtiden å gjøre siden den inneholder potet, og sist jeg sjekka var det på 17-1800-tallet poteten kom hit. Innen da var vi nok godt over vikingtid og til og med forbi middelalder, så denne er nok en svært moderne lefse. Men den er like fullt veldig god!

    1,5kg kokte, skrelte poteter.
    125 gram smeltet smør
    1,5 ss sukker
    1,5 dl melk
    300 gr rugmel
    1 ts salt
    1 håndfull hvetemel

    Potetene kokes med skall på, og skrelles og moses mens de enda er varme. La de avkjøles etter mosingen, deretter blander du inn resten av ingrediensene. Pass på med melet så deigen ikke blir tørr, det er bedre å ta litt og litt av melet, og avslutte før man har brukt opp alt for å unngå en tung, tørr deig. Pakk deigen inn i et vått håndkle eller plastfolie mellom utkjevling, også dette for å unngå tørr deig. Riv av en bit på ca 115 gram, kjevle tynt med rutet kjevle (eller rillet, eller helt vanlig i mangel på annen kjevle men da får man jobbe litt for resultatet), og stek denne på tørr og varm takke. Snu leivene ofte for at de ikke skal brennes. Lefsene kan fryses, men del de med bakepapir så de ikke klistrer seg fast i hverandre.

    I mangel på takke kan man til nød bruke steikepanna.

  • Fra naturen,  Hjemmedyrking,  hobby og håndarbeide,  Hus og Hage,  Jordbruk,  Konservering,  Matprat,  Moder Jord,  Sanking,  Småprat

    Høsten er den beste tiden

    Høsten for den som liker å sanke og ta vare på spiselige ting er den aller beste tiden på året. Det er nå moder natur kaster haug på haug med oss av frukt, bær, grønnsaker og røtter, det er nå det virkelig er overflod. Her i nord er nok høsten snart en saga blott og Kong Vinter står for døren, men lenger sørover er det fortsatt innhøstingstid, og om du ikke allerede har sanket inn alt fra hagen er det på høy tid.

    Det er denne tiden på året du virkelig kan nyte godt av svært mange gamle teknikker for å ta vare på mat:

    – Tørking, som tillater deg å oppbevare en stor mengde mat over svært lang tid.
    – Salting, noe du med fordel kan gjøre i kombinasjon med tørking.
    – Sylting, som tillater deg å oppbevare maten nogenlunde fersk, men med noe endret smak, uten å ha tilgang på frysere i litervis.
    – Hermetisering, som også lar deg oppbevare mat i svært lang tid.
    – Innfrysing, som kun forlenger holdbarheten med noen måneder.

    Og for å forlenge holdbarhet på foreksempel syltetøy sverger jeg nok til voks-lokk, som nekter eller sporer tilgang til å komme i nærheten av syltetøyet, og dermed tillater hylle-oppbevaring i så mye som et års tid eller mer uten å ha tilgang på fryser.

    For det aller meste her behøver du bare en hel haug med glass, og for hermetisering behøver du ei rist og ei glassklype for å løfte glassene ut av gryta. Med nøye sterilisering av glassene i form av damping eller koking i forkant av fylling med mat vil du få et rent og sterilt produkt som holder seg lenge.

Translate »