Den norske naturen flommer over av alt mulig som kan spises. Fra tidlig vår til sein høst kan vi alltid finne noe som kan brukes.

Løvetann er en plante vi alle krangler med i hagene våre, og som ungene elsker å plukke for å blåse fnokk. Bladene kan brukes i salat og smaker som litt kraftig spinat eller ruccola. Blomstene kan syltes mens de enda er lukkede knopper. Når du har eldre planter du sparer kan du når planten er to år eller eldre klippe små biter av røttene og riste disse, deretter kan du lage avkok for å erstatte koffein-drikker. Hele planten er rik på stoffer som hjelper levra di å skille ut giftstoffer, og brukes ofte av diabetikere da den også har lett fordøyelige sukkerstoffer, den kan stimulere nyrene til å lettere kvitte seg med avfall i urinen, blomster (utslåtte) som legges i kokende vann for å lage avkok lager et ansiktsvann som hjelper svært effektivt mot uren hud. Jerninneholdet i bladene hjelper en som har hatt blodmangel og er bra for gravide kvinner som utvikler anemi under svangerskapet, eller for kvinner med kraftig menstruasjon.

Med sin rike kilde av vitamin A, Betakaroten og Helenin er det også et bra tilskudd for å forbedre synet, særlig nattesynet! Den er dessuten avslappende og beroligende pga innholdet av tannin og kan være til hjelp ved åreknuter eller hemoroider. Den hjelper å øke produksjonen av galle som hjelper fordøyelsen din, samt kan øke apatitten for en som har vært syk og mistet matlysten.

Det kan være litt greit å ikke overdrive inntaket av Løvetann. Den er ikke giftig, men kan lede til diare, halsbrann eller ubehag i magen, og det frarådes å lage tinkturer til gravide og ammende pga det kan være innehold av alkohol i tinkturene når du har laget dem. Det er mye bedre å spise planten hel og fersk i så fall, det er ufarlig for gravid eller ammende. Man bør være obs på at melken fra frisk stilk kan lede til mild forgiftning for barn i større mengder, men vi snakker ikke om livsfare bare av at barnet stapper en stilk i munnen, så kraftig er det ikke heldigvsi.

Jeg har surfet rundt litt etter informasjon om hva man faktisk kan sanke og spise fra havkanten. Vi bor jo på ei øy, og vi fisker men jeg vet jo det finnes tang og tare som kan spises. Dermed begynte jeg å forske litt på det, spesielt siden Japan er så forelsket i «umami» smaken som kommer nettopp fra tang.

Det viser seg flere saker umiddelbart. For det første finnes det i Skandinavia per i dag ingen art av tang eller tare som er giftig. Altså er det trygt å bare sanke løs og prøvesmake. Men som med all annen sanking av planter oppfordres man til å ikke rense et område for en art og som med soppsankingern la festet («Rota») stå igjen for at planten skal kunne vokse igjen.

Dessuten kan det være fordel om man leser seg opp litt med hvilken type tang eller tare man har foran seg så man vet om hele planta er god eller om det bare er de ytterste nye skuddene. Eller som med tare: Det nærmest rota er det som er nyest. Tare vokser fra rota og opp. Tang setter nye skudd. På tangen er det skuddene man vil ha oftest, mens taren vil man ha det nærmest festet.

Og mens jeg leste om dette ramlet jeg over oppskrift på syltet blæretang! Dette er jeg voldsomt nysgjerrig på, og akter å teste i det minste ett glass. Nå er det litt kort tid på meg for å sanke noe særlig så jeg må nok forte meg om jeg vil ha syltet blæretang å teste, men det er i det minste ingen mangel på blæretang her i området 😉 Det er overalt!

Viktig å tenke på når man bestemmer seg for å sanke tang og tare: Ikke skyll det i ferskvann, det blir en umiddelbar reaksjon med slimdannelse om man gjør det, så bruk veldig rent sjøvann til å rense. Hold deg et stykke vekk fra utløp i havet, og gjerne litt vekk fra brakkvann ved elvemunninger. Dessuten kan du ikke oppbevare tangen spesielt lenge før du må «foredle den». Så lenge du har sankenettet i sjøvann begynner ikke klokka å tikke, men etter du har kommet deg hjem bør du begynne hva du har tenkt å gjøre (tørke, steke, sylte eller hva du skal gjøre) i løpet av noen timer.

Nå skal jeg på tang-jakt! 🙂