Mat fra barndommen – Makaronisuppe

Dette er kanskje ikke 100% hjemmelaget, med mindre man lager makaronien sjøl og har egen ku kanskje, men jeg tenkte det ville være gøy med en mimrekrok over barndommens retter? Jeg liker i det minste tanken og kjører på!
I dag vil jeg mimre om det vi kalte makaronisuppe. Hva er så det?

Bokstavelig talt er det bare makaroni, en liiiiten klype salt, en liten anelse sukker og melk, der man koker opp melka sammen med makaronien og lar det koke til makaronien er myk. Stort enklere er det ikke! Jeg husker vi kunne få det av bestemor (og mamma) som dessert av og til, og bestemor lagde gjerne enorme porsjoner så hun hadde mat lenge. Ofte frøys hun ned mat i melkekartonger slik at hun hadde enkel middag å varme opp til seg og bestefar de dager hun ikke hadde tid eller ork til å lage ordentlig middag også. Og vi fikk gjerne da makaronisuppa flere dager på rad, de neste dagene servert kald.

Er det godt kanskje du spør med lett rynkede bryner og noe skeptisk blikk. Ja, jeg elsket det som barn og elsker det den dag i dag skjønt det er nå ytterst sjeldent jeg lager det av en eller annen grunn. Men det er en klar fordel å like makaroni og melk. Melken får en svært søtlig smak når den er varmet opp, jeg gjetter det har å gjøre med at laktosen blir brutt mer ned og tilsetter sødme i smaken, og makaronien smaker jo av melka den er trukket med. Det er en spesiell smak som jeg forbinder med sommer, humlesurr, bestemor og reiseradioen på. Jeg forbinder det med å våkne til bestemor som trallet med musikken på radio mens hun vasket eller forberedte mat på kjøkkenet.

Det er svært mange retter fra barndommen min som ikke lenger er en del av hverdagen, og jeg lurer litt på å gjøre noe med det. Jeg kan jo nevne som eksempel semulegrynsgrøt eller mannagrøt, også ofte brukt som dessert. Dette er derimot noe jeg har laget innimellom, noe J også har vokst opp med i Finland, og dermed noe vi begge liker.

Om det er interesse for det, kommer jeg til å fortsette mimringen regelmessig.