Geiter og geitemelk
Jeg har lenge fundert på om melkegeiter hadde vært en større fordel å ha enn et par kuer når vi leker med tanken på å være selvforsynt med kjøtt, melk og egg. Grunnene til at jeg leker med tanken på geit i stedet for ku er mange: De er små og underholdende, de spiser vesentlig mindre mengde mat enn ei ku gjør, og kan spise utrolig mye mer variert enn kuer. De er utmerket landskapsarkitekt som hjelper med å holde kratt vekk fra beiteområder, og spiser en stor del ugress som andre beitende dyr ignorerer og som dermed kan ta over i ei eng ganske fort. Ikke minst produserer ei geit vesentlig mye mer melk per kilo kroppsvekt enn ei ku normalt gjør og det på mye dårligere kost.
Men «alle» snakker om den ramme og sterke smaken av geitemelk, dermed har jeg aldri noensinne smakt det selv. Jeg har ingen formening om hvordan melka smakte før når jeg var liten, men det jeg har funnet ut nå er at norske geitebønder, forskere og melkeindustrien sammen gjort er ordentlig krafttak for å forbedre kvaliteten på norske geitemelka. På slutten av 1970-tallet oppdaget nemlig forskerne at geitene hadde en genfeil som spredde seg. Denne genfeilen gjorde at geitemelka manglet et protein som kreves for å kunne lage for eksempel hvitost. Dette var grunnen til at geitemelk i eldre tid mest ble brukt til brunoster. Den samme genfeilen resulterte i synkende mengde fett i melka, og økende mengde frie fettsyrer, og dette er det som setter smak på geitemelka.
Geitene hadde ikke denne genfeilen, men dette er noe som har spredd seg med tiden pga dårlig valg under avlen. Prosjektet Friskere Geiter ble startet i 2001 og holdt på til 2014, der mange geitebønder valgte å teste bukkene sine, og deretter velge bukker som ikke hadde denne genfeilen til videre avl. I 2011 hadde så lite som 34% av de testede bukkene som var friske (altså uten genfeilen) mens i 2015 viste testene at så mange som 70% av bukkene var friske. Det er en ganske dramatisk fremgang på få år, og kun ved å velge å videreføre gener fra testede bukker som ikke hadde genfeilen.
En annen sak var at geitene hadde svært høy andel av CAE (caprin artritt encephalitt), byllesyke og paratuberkulose, men samtidig som man begynte den selektive avlingen for å få tilbake geiter som ikke hadde genfeilen arbeidet man aktivt med å teste dyrene for disse sykdommene, og under prosjektet Friskere Geiter har man så nær som utryddet disse sykdommene og Norges geitebestand har aldri vært friskere.
Og hva er resultatet av dette? Plutselig kommer det produkter på markedet vi sikkert ikke har sett på et par tre mannsaldre: Hvitost av geitemelk, smør av geitemelk, yoghurt, fløte og rømme. For samtidig som man har arbeidet med å eliminere genfeil og sykdommer i geitebestanden har også et par forskere jobbet mye med å finne ut hvordan maten de spiser påvirker smaken på melka. Dette prosjektet ble kalt «Kvalitetsmjølk for geitost». Dette arbeidet ble ført av stipendiat Ragnhild Aabøe Inglingstad og forsker Margrete Eknæs ved NMBU. De arbeidet med å tilføre ulike fettrike sammensetninger i kraftforet til geitene for å se hvordan resultatet ble, og et panel av supersmakere fikk jobben med å test-drikke melka for å gradere forbedringer… eller det motsatte. De kom frem til at raps i foret til geita definitivt forbedrer og forhøyer smaken og sammensetninga i melka uten å påvirke melka negativt på andre måter. Rapsen bidro også til å heve mengde melkefett i melka, samtidig som det var kraftig redusert mengde uønsket fritt fett som gir den harske geitemelksmaken «alle» har hørt om.
De norske geitebøndene får stående ovasjon fra meg for den formidable innsatsen og samarbeidsviljen de la på bordet når disse prosjektene dro i gang, for det er en sak hva forskere og inspektører serverer som tiltak, til syvende og sist er det fortsatt geitebøndene som må gjennomføre og følge direktiver til punkt og prikke for å få korrekt resultat. Dette har de gjort med bravur, og jeg tror dette betyr en ny soloppgang for geita og dens melkekvaliteter.
Jeg tror jeg skal kjøpe en kartong geitemelk på butikken i dag 🙂
